Anatolij Karpov: den posisjonelle verdensmesteren

Få sjakkspillere har dominert verdenstoppen så lenge og så stillferdig som Anatolij Karpov (internasjonalt skrevet Anatoly Karpov). Han var udiskutabel verdensmester fra 1975 til 1985 og FIDE-verdensmester fra 1993 til 1999, og regnes av flere som den mestvinnende turneringsspilleren gjennom tidene. I denne artikkelen ser vi nærmere på bakgrunnen hans, de legendariske tittelkampene og den rolige, posisjonelle stilen som gjorde ham nesten umulig å slå.

Hvem er Anatolij Karpov?

Anatolij Jevgenjevitsj Karpov ble født 23. mai 1951 i industribyen Zlatoust i Uralfjellene i det daværende Sovjetunionen. Han lærte seg sjakk som fireåring, og talentet ble raskt lagt merke til. Som tolvåring kom han inn på sjakkskolen til den tidligere verdensmesteren Mikhail Botvinnik, som la grunnlaget for den strenge, metodiske tilnærmingen Karpov senere ble kjent for.

Fremgangen gikk fort. Karpov ble internasjonal mester i 1969, bare 18 år gammel, og stormester (GM) året etter, i 1970. Allerede tidlig på 1970-tallet var han en av verdens aller sterkeste spillere.

Veien til VM-tittelen i 1975

For å få utfordre den regjerende verdensmesteren måtte Karpov først vinne kandidatturneringen.

Ordforklaring: En kandidatturnering er en utslagsrunde blant verdens beste spillere som avgjør hvem som får spille VM-kamp mot den sittende verdensmesteren.

I 1973–1974 slo Karpov seg gjennom kvalifiseringen og vant kandidatfinalen mot Viktor Kortsjnoj. Dermed hadde han vunnet retten til å møte den amerikanske verdensmesteren Bobby Fischer om tittelen i 1975.

Den kampen ble aldri spilt. Fischer stilte en rekke krav til kampformatet som Det internasjonale sjakkforbundet (FIDE) ikke godtok, og da fristen gikk ut uten enighet, erklærte FIDE at Fischer hadde tapt tittelen. Karpov ble dermed utropt til verdensmester uten å ha flyttet en brikke i en VM-kamp. Mange, blant dem Karpov selv, mente han uansett ville ha vunnet et oppgjør, og han brukte de neste årene på å bevise at tittelen var fortjent.

Tittelforsvarene mot Viktor Kortsjnoj

Karpov tok oppgjøret med kritikerne over brettet. To ganger forsvarte han tittelen mot landsmannen Viktor Kortsjnoj, som på denne tiden var hans bitreste rival.

• Baguio 1978 (Filippinene): En maratonkamp der den som først vant seks partier skulle ta tittelen. Karpov bygde opp en solid ledelse, men Kortsjnoj kjempet seg tilbake og utlignet. Karpov vant likevel det avgjørende partiet og beholdt tittelen med 6–5 i vunne partier.
• Merano 1981 (Italia): Denne gangen var det aldri tvil. Karpov vant overbevisende 11–7, et resultat som har blitt husket som «massakren i Merano».

Rivaliseringen med Garri Kasparov

Ingen rivalisering preget sjakkhistorien på 1980-tallet som oppgjørene mellom Karpov og den yngre, mer eksplosive Garri Kasparov. Mellom 1984 og 1990 møttes de i fem VM-kamper på rad – en duell mellom to helt ulike spillestiler.

Den første kampen, i 1984–85, ble historiens lengste VM-kamp. Formatet var først til seks seire, og Karpov tok tidlig en knusende ledelse. Deretter fulgte en rekke remispartier, og etter hvert kom Kasparov sterkere med. Da stillingen var 5–3 til Karpov etter 48 partier og fem måneders spill, grep FIDE-president Florencio Campomanes inn og avbrøt kampen uten resultat, med henvisning til spillernes helse – en av de mest omstridte avgjørelsene i sjakkens historie.

I returoppgjøret i 1985 vant Kasparov 13–11 og tok tittelen. Karpov fikk nye sjanser i 1986, 1987 og 1990, men klarte aldri å vinne den tilbake. Oppgjørene var likevel jevne til det ytterste: i 1987 i Sevilla endte kampen 12–12, slik at Kasparov beholdt tittelen på delt resultat. Til sammen spilte de 144 VM-partier, der Kasparov vant 21, Karpov 19 og 104 endte remis.

FIDE-verdensmester 1993–1999

Karpovs historie som verdensmester var ikke over. I 1993 brøt Kasparov med FIDE og arrangerte sin egen tittelkamp utenfor forbundet. FIDE fratok ham da tittelen, og Karpov vant den ledige tronen ved å slå nederlenderen Jan Timman.

Som FIDE-verdensmester forsvarte han tittelen mot Gata Kamsky i 1996 og mot Viswanathan Anand i 1998. Da FIDE i 1999 gikk over til et stort utslagsmesterskap der også den sittende mesteren måtte kvalifisere seg på nytt, nektet Karpov å stille, og tittelen gikk videre til Aleksandr Khalifman. Denne perioden med to konkurrerende titler er en viktig del av historien om verdensmesterskapet i sjakk.

Den posisjonelle spillestilen

Det som gjør Karpov til et eget kapittel i sjakkhistorien, er måten han vant på. Der mange toppspillere søker skarpe angrep og offer, bygde Karpov seiere stein på stein.

Ordforklaring: En posisjonell spiller søker små, varige fordeler – bedre brikkeplassering, sterkere bønder og mer plass – i stedet for å satse alt på et direkte angrep.

Karpov ble beskrevet som en «boa constrictor» ved brettet: han snørte sakte igjen rundt motstanderen, tok fra ham alt motspill og lot ham til slutt bare stå igjen med tapende trekk. Stilen hans var utpreget posisjonell og lite risikosøkende, bygget på en uvanlig intuisjon for hvor brikkene burde stå noen trekk frem, og på en nesten feilfri sluttspillteknikk.

Ordforklaring: Profylakse betyr å forhindre motstanderens planer før de rekker å bli farlige, i stedet for å reagere på dem i ettertid – et kjennetegn ved Karpovs spill.

Som svart var han en livslang tilhenger av Caro-Kann-forsvaret, et solid svar på 1.e4 som passet den rolige stilen hans. Med hvit bygde han på klassiske dronningbondeåpninger og den tradisjonsrike spanske åpningen, der det langsomme manøvreringsspillet ga ham rikelig med rom til å vise teknikken sin.

Rekorder og ettermæle

Karpovs tall taler for seg selv. Han vant over 160 turneringer gjennom karrieren, et antall førsteplasser få andre er i nærheten av. Store norske leksikon omtaler ham derfor som den mestvinnende turneringsspilleren gjennom tidene.

Hans høyeste sjakkrating var 2780, oppnådd i juli 1994. Samme år vant han den sterke turneringen i Linares med 11 av 13 mulige poeng og en prestasjonsrating på rundt 2985 – lenge regnet som et av de sterkeste turneringsresultatene noensinne.

Ordforklaring: Elo-rating (sjakkrating) er et tallsystem som måler spillestyrke. Jo høyere tall, desto sterkere spiller.

Karpov var verdens høyest ratede spiller i over 100 måneder til sammen, det tredje lengste av alle gjennom tidene, bak Magnus Carlsen og Garri Kasparov. Etter den aktive toppkarrieren har han vært politiker og medlem av den russiske Statsdumaen siden 2011. Han fylte 75 år i 2026 og er fortsatt en kjent skikkelse i russisk sjakk og offentlighet.

Ofte stilte spørsmål (FAQ)

Hvor mange ganger var Anatolij Karpov verdensmester?

Karpov var udiskutabel verdensmester i ti år sammenhengende, fra 1975 til 1985. Senere var han FIDE-verdensmester fra 1993 til 1999. Til sammen bar han altså verdensmestertittelen i to lange perioder.

Hvorfor ble Karpov verdensmester i 1975 uten å spille kamp?

Han hadde vunnet kandidatturneringen og skulle møte Bobby Fischer. Fischer stilte krav til kampformatet som FIDE ikke godtok, og da fristen gikk ut uten enighet, ble tittelen tildelt Karpov.

Vant Karpov noen gang en VM-kamp mot Kasparov?

Nei. De møttes i fem VM-kamper mellom 1984 og 1990, og Karpov klarte aldri å vinne en av dem. Oppgjørene var likevel svært jevne. Karpov ble derimot verdensmester igjen i 1993, etter at Kasparov hadde brutt med FIDE.

Hva kjennetegner Karpovs spillestil?

Karpov var en utpreget posisjonell spiller. Han søkte små, varige fordeler, tok lite risiko og «kvalte» motstanderens motspill før han vant med overlegen teknikk, særlig i sluttspillet.

Hva driver Anatolij Karpov med i dag?

Etter toppkarrieren har Karpov vært aktiv som politiker og har sittet i den russiske Statsdumaen siden 2011. Han engasjerer seg fortsatt i sjakkmiljøet og fylte 75 år i 2026.